mandag 5. desember 2016

Hjemmelaget Ferrero Rocher

Bloggen klatrer bratt oppover blogglisten i disse dager. Og det enda jeg er svært uforutsigbar med hensyn til oppdatering. Jeg hviler på gamle laurbær, og dere kommer for søtsakene! Risboller, snickers, mintkuler og kransekakepinner - sånt trekker publikum i førjulsukene. Jeg håper mange koser seg med å lage søtsaker etter pludreoppskrifter.

I dag skal dere få en ny. Den er ikke opprinnelig min. Det var yngstedatteren som fant dem i bloggen Søtsakehuset da hun skulle lage farsdagsgave for noen uker siden. Disse konfektene ligner veldig på de du kjøper under navnet Ferrero Rocher, men som vanlig når vi snakker om hjemmelaget konfekt: De smaker mye bedre! Jeg fikk såvidt smakt en fjerdedels kule; det var jo tross alt ikke morsdag heller...

Hjemmelaget Ferrero Rocher / hasselnøttkonfekt
Til 15 store eller 20 mindre kuler trenger du:
4 ss Nutella sjokoladepålegg
100 g malte hasselnøtter
100 g hakkede hasselnøtter
+ noen hele hasselnøtter
250 g sjokolade, gjerne en blanding av lys og mørk
5 stk. iskjeks

Start med å riste nøttene på 150 grader i 20 minutter. (Sammenlagt holder det med en pose á 250 gram nøtter.)
Fjern skallet ved å riste/gni nøttene lett inni et rent kjøkkenhåndkle. (Ta en kopphåndduk du ikke er så redd for; nøttene kan sette farge.)
Mal 100 g nøtter i mandelkvern, gjerne to runder.
Hakk 100 g nøtter.
Legg de siste nøttene til side for å ha dem i midten av hver konfekt.

Malte nøtter røres sammen med Nutella. Kjøl ned blandingen i fryser - obs: ikke for lenge! Den skal bare bli skikkelig kald.
Knus iskjeks.
Hent sjokoladerøren fra fryseren. Form små kuler (1/2 teskje) med en hel nøtt i midten.
Rull kulene i knust iskjeks.
Sett kulene i fryseren.

Smelt sjokolade over vannbad. Bland inn de hakkede nøttene.
Dekk kulene med sjokoladeblandingen.
Legg dem på en fjøl som du har kledd med matpapir eller aluminiumsfolie.

Pakk hver kule pent inn. Her er det brukt aluminiumsfolie rundt hver kule, og deretter er kulene lagt i papirformer. Fest gjerne med litt teip i bunnen.

Oppbevares kjølig til de skal spises.

Superfin gave!



søndag 4. desember 2016

Desemberidyll

Sånn så det ut rundt huset vårt på lørdag. I dag silregner det og er bare sorgen, rent værmessig.

Jeg syns egentlig regn om vinteren burde være forbudt, men det er "ingen" som vil høre på meg. Noen desimeter med lett snø som ligger i ro og fem-seks kuldegrader er min drømmevinter. Man må nyte den når den innimellom viser seg. Jeg sendte også idErik ut på fotooppdrag for å forevige idyllen så lenge den varte.

Det er hyggelig med utendørs julebelysning. Ettersom det ikke er så lang levetid på disse lenkene (de får seg vel mer enn én knekk under montering og nedtaking), gis det stadig sjanser til å teste nye ting.

I år har jeg latt meg inspirere hos Galleri Krane i Tromsø. Der så jeg en lyspyntet bjørk ved inngangsdøra, og fikk lyst å ha en sånn hos oss også. Vi hadde kjøpt to lenker som hver hadde 80 små, kulerunde lyspærer. Jeg trodde det skulle bli tett i tett med lys. Det ble det jo ikke, så neste år må jeg enten velge en mindre busk eller spe på med flere lys.

Og så fikk jeg lyst å tulle litt. Og da tullet jeg like godt inn "hagesykkelen" i en lang lyslenke som vanligvis har pyntet opp skjærsminbuska. Vi har allerede fått nabovarsel om at dette kanskje var litt "over the top"... Uten at det reduserer min glede over å bli møtt av dette synet enten jeg titter ut av kjøkkenvinduet eller kommer hjem til huset vårt.

For å si det min rause og romslige mormor: Man må jo spøke litt.

lørdag 3. desember 2016

Voksenkalender

(Akkurat i det jeg skrev inn tittelen på dette blogginnlegget, fikk jeg flashback til diverse verksteder og "mannfolkarbeidsplasser" jeg som journalist har vært innom i årenes løp. Der henger det av og til en type lettkledte voksenkalendere som har fått meg til å dra min faste morsomhet: "Neimen, så kjekt å se at dere reklamerer for Ammehjelpen!" Det er ikke sånn voksenkalender dette skal dreie seg om, altså.)


I år ble det sannelig adventskalender på idErik og meg også. Alt takket være en Nespresso-julekalender-reklame som poppet opp i facebookfeeden min i tide og utide, til jeg til slutt var så nysgjerrig (og kaffetørst!) at jeg bestemte meg for å bestille en kalender til  mannen. Og da jeg var i ferd med å gå til "betal med kort" bestemte jeg kjapt at jeg skulle bestille to, for det ville vel være stusslig å bare sitte og se og lukte på at han testet ny kaffe hver eneste dag i adventen?


Dette er altså en samling med 24 ulike kaffekapsler. De kommer dessverre ikke i  en kalender med luker. Alle lå hulter til bulter i ei eske, ledsaget av et ark som sier hvilken kaffe som er til hvilken dag, og hva som særpreger akkurat denne kaffen. Allerede på dag én skjønte jeg at vi ikke kom til å gidde å lete gjennom alle kapslene hver dag for å finne den riktige. Men på loftet har jeg et 50-kronerskupp fra et romjulssalg hos Bohus på nittitallet: En kommode med 24 små skuffer i. Perfekt til formålet. Så nå har jeg sortert begge eskene med kaffekapsler og puttet den i riktige skuffer. Så er det bare å være spent på hva dagens ettermiddagskaffe skal smake.


Forrige helg var vi i Tromsø, på oppdrag fra kalendernissen. Selv om jentene er voksne, får de fortsatt adventskalender. Den minste bukkene bruse hadde ikke tid til å få mammabesøk, så hun fikk sine kalenderpakker sendt i posten. Er veldig spent på hva kalendernissen har pakket inn. Jeg står jo tross alt bare for levering.


Helt på tampen vil jeg nevne en sjarmerende, ikke-materiell kalender som en venninne nettopp gjorde meg oppmerksom på: Julesangkalender! "Krafttak for sang" legger hver dag ut tekst til en av våre kjære julesanger, sammen med morsomme fakta om sangen og link til en vakker innspilling. Jeg har nettopp sunget luke nummer 1 og 2 - bli med, du også!




torsdag 1. desember 2016

Julemåneden er her!


Første desember er her, og med den sprettes det luker og pakker over det ganske land. Døtrene våre, som studerer i Tromsø og Trondheim, har tradisjonen tro fått forsendelse fra kalendernissen.

Selv syns jeg denne varianten var koselig og fin.
Den blir min adventskalender i år.
(foreløpig tenker jeg at 21. desember kan bli den mest utfordrende...)

Hva med deg som besøker pludrebloggen. Har du kalender? 




torsdag 6. oktober 2016

Ikke glem mammografien!


I dag vil jeg slå et slag for undersøkelse av brystene.

Gynekologen min mener at kvinner bør gå til årlig mammografi fra fylte 40. Jeg stoler på ham, og fulgte rådet.

Jeg vil ikke lyve. Mammografi er virkelig ikke noe jeg gleder meg til. Tvert imot. For kvinner med fast brystvev kan mammografi være direkte smertefullt. Det er slett ikke uvanlig at det kommer noen tårer der jeg står i "skrustikka". Men uten unntak har jeg møtt behagelig og forståelsesfullt personale. De gjør seansen så komfortabel som de bare kan, trøster og skynder seg å få det avsegstyrt.

Så snart jeg slipper fri fra mammografimaskinen tørker jeg tårene, kler på meg, klapper meg selv på skuldra og tar fri resten av dagen. På mammografidagen har jeg alltid fritt leide til å unne meg noe ekstra. Det kan bli nye øredobber, en godlukt som egentlig er for dyr, eller noe annet som fungerer som premie for meg. Et slags håndgripelig: Godt jobba, Hanne. Du gikk til mammografi i år også!

Ved to anledninger har jeg blitt oppringt mens jeg har vært ute på premiejakt. "Vi har sett på bildene dine, og legen vil gjerne ha deg tilbake for å undersøke nærmere." Gulp. Sånt er selvsagt nifst. Legen har så undersøkt manuelt og med ultralyd og konkludert med at alt likevel var i orden. O lettelse.

Jeg ba røntgeninstituttet innkalle meg hvert år, likedan som hos gynekologen. Det er så mye enklere å stille opp på noe man bare får beskjed om, enn å måtte ta initiativet til å bestille time selv.

I mai i år fant jeg kulen i mitt venstre bryst.
Fastlegen spurte:
- Når var du sist til mammografi?
Jeg ble svar skyldig.
- Ok. Da er det kanskje noen år siden?
- Eeeh. Nei, det kan det ikke være. Jeg pleier å bli innkalt hvert år. Men når du sier det, så virker det lenge siden sist...

Hun spurte hvor jeg pleide å gå. Da jeg fortalte det, sa hun at dette instituttet hadde sluttet med mammografi, såvidt hun visste.

Å hjelp! Når var jeg egentlig til undersøkelse sist?
Jeg gikk innom insituttet for å spørre. Januar 2013!
Det var gått mer enn tre år siden siste mammografi.

Sakte, men sikkert, demret det for meg. Jeg erindret svakt at jeg hadde fått brev med beskjed om at de skulle slutte. At jeg fra nå måtte skaffe henvisning for å komme til mammografi på sykehuset. Det hadde jeg helt glemt.

Jeg skulle straks runde 51 år, men hadde heller ikke fått noen innkalling mammografiprogrammet. (Senere har jeg lært at man ikke nødvendigvis får innkalling idet man fyller femti - de foretar lokale oppsamlingsheat slik at flere årskull kan bli innkalt til sin første mammografi samtidig.)

Fastlegen trodde ikke kulen var kreft.
- Det kjennes ikke sånn ut. Men jeg henviser alle med kul til mammografi. Det pleier å gå ganske raskt å få time.
- Jeg reiser til Gran Canaria om tre dager. Bør jeg endre planene?
- Neida. Jeg bare gir beskjed om at det ikke er vits i å innkalle deg før om to uker, sa legen.
Flere gode, konkrete tips ved mammografi finner du ved å klikke her.
Vel hjemme fra ferie fant jeg brev med innkalling til mammografi påfølgende dag. På Brystdiagnostisk senter møtte jeg en veldig grundig røntgenlege. Han kunne kjenne det samme som jeg kjente. Men kulen var liten og veldig vanskelig å se på mammografi, både den vanlige mammografien og en mer avansert, skråstilt variant. Røntgenlegen fant den heller ikke med ultralyd.
Til slutt ble det likevel tatt vevsprøve, fordi jeg hadde fortalt om min helseangst.
- Jeg tror ikke du har kreft. Men jeg vil ta denne prøven sånn at vi får satt et pålitelig punktum, sa røntgenlegen.

Siden måtte jeg tilbake for å få tatt enda en vevsprøve, med det mest avansert prøveutstyret de har.
Og den viste, som faste lesere vet: Det var kreft.

Kirurgen forsikret meg senere om at kulen ikke ville latt seg oppdage om jeg hadde kommet til mammografi i fjor.  Jeg hadde dermed ikke forspilt noen overlevelsessjanser ved min forglemmelse. Men det er bare, bare flaks.

Etter kreftbehandling sommeren 2016 er jeg nå inne i et oppfølgingsløp som igjen fører til automatisk innkalling til årlig mammografi. Første gang når det nærmer seg et år etter operasjonen.

Til alle damer der ute:
Si ja takk til screening!
Gå til mammografi, selv om det høres gruelig ut. Det er over på få minutter, og etterpå kan du jo premiere deg selv med noe du syns er stas.

Teknologi er ikke alt.
Fingerspitzgefühl har reddet mange liv. Inkludert mitt eget. Sjekk brystene manuelt, om ikke hver måned, så i hvert fall flere ganger i året. Finner du noe som er "annerledes" - ikke lat som du ikke har kjent det. Gå til legen!

Ikke stol på flaksen. Gjør ditt beste. Sjekk for livet!


lørdag 1. oktober 2016

Oktober - mer rosa enn noen gang

Se så gild min nye jobbeveske ble med Rosa sløyfe-bling :-)
Det er 1. oktober og starten på Rosa sløyfe-måneden. Altså setter vi ekstra fokus på brystkreft, i solidaritet med dem som er rammet, og til støtte for videre forskning og enda mer treffsikker behandling.

Som mange av dere vet: I sommer ble jeg selv diagnostisert med brystkreft. Jeg ble operert på sankthansaften og gjennomgikk tre uker med daglig stråling i august. Jeg slapp både cellegift og hormonbehandling. Da jeg gikk ut fra siste stråling 30. august, var det med vissheten om at kreftlegen, kreftsykepleierne og strålepersonalet nå anså meg ferdig behandlet.

Fra min samtale med både lege og sykepleier:
- Kan jeg si at jeg er frisk?
- Ja, det kan du.
- Sier dere at jeg er frisk?
- Ja, det gjør vi.

Dette er selvsagt vanvittig godt å vite. Brystkreft er egentlig mange ulike sykdommer. Jeg hadde flaks på så mange måter når det gjaldt akkurat min brystkreft. Så får det så være at jeg nesten ikke kan tro at det hele var over på én sommer, og at jeg i ukene etter avsluttet behandling egentlig har følt meg dårligere enn på noe tidspunkt underveis i sykdomsforløpet. Det er visst ikke uvanlig. For et utålmodig menneske er det ikke så lett å skynde seg langsomt, men jeg forsøker.

Rosa sløyfe oppstod i USA på 1990-tallet. Her om dagen dumpet det en polstret konvolutt ned i min postkasse, sendt nettopp fra USA. Det viste seg å være en oppmuntringshilsen fra en venninne, som sammen med gode ønsker også sendte en fineste rosa sløyfe-veskepynten. Og det var et fantastisk sammentreff. Få dager tidligere hadde jeg nemlig trålet Trondheim på kryss og tvers på jakt etter nettopp det. (Jeg laget noen veskepynter med rosa glassløyfer for noen år siden, men loddet dem ut og beholdt ingen selv...)

Nå er jeg klar for oktober. Jeg skal gjøre den mer rosa enn noen gang. Fortsettelse følger!

Gi kreften en på kjeften!


tirsdag 20. september 2016

Det har faktisk et navn!




Jeg leser hver eneste dag. Går det mot slutten av ei god bok, kjenner jeg forhåndssorgen tar meg. Og skulle jeg plutselig stå opprådd for lesestoff, blir jeg både rastløs, ulykkelig og ikke så rent lite irritert på meg selv.

Visste du at denne redselen for å være uten lesestoff faktisk har et navn?
Det lærte jeg av Klassekampen i forrige uke.

Abibliofobi. Fint ord, hva?




lørdag 17. september 2016

En helt uventet invitasjon



Jeg er skikkelig glad i å spise på kafe og blir gjerne inspirert til å teste nye ting hjemme når jeg har fått noe godt servert. Men enda bedre liker jeg å komme hjem til folk og smake på det de lager.

Da jeg var halvveis i min dagpendling for stråling tikket det plutselig inn en helt uventet invitasjon på sms: "Lurte på om du har lyst på frokost på fredagen før du skal utover til Bodø?"

Invitasjonen kom fra en god støttespiller, som selv har vært gjennom et tøft kreftløp, og som også er en skikkelig hyggelig fyr. Så jeg takket naturligvis ja.

Det ble god prat over frokosten. Både jeg og den andre frokostgjesten ville sporenstreks ha oppskrift på de deilige havrerundstykkene som Øyvind serverte. Oppskriften lå på en liten lapp på kjøkkenbenken, så det var bare å fotografere den med mobilen. Og selv om herlighetene egentlig gikk under navnet "Kathrins energibarer", går den hos meg under navnet "Øyvinds proteinbomber". Kanskje fordi jeg hadde fått tips om at en kropp under kreftbehandling trengte ekstra protein, og jeg umiddelbart så at denne oppskriften struttet av slikt.

Jeg har ventet med å legge ut oppskriften fordi jeg ville sjekke om de også er gode etter frysing, og det er de. Kan sikkert tines i både romtemperatur (for de organiserte blant oss) og i mikrobølgeovn (for de mer plutselige og uplanlagte). En kjapp tur i brødristeren før servering, og nammm. Jeg tror de smaker godt med allslags pålegg!


Øyvinds proteinbomber - ca. 18 stk.
1 beger cottage cheese original
5 egg
1 ss bakepulver
1 ts salt
500 g store havregryn

Rør sammen alle ingrediensene. Bruk skje dyppet i vann for å fordele røren/bombene på bakepapirkledd stekebrett; en stor ss til hver. Klapp litt flat. Ikke ha for mange på hvert brett; de trenger litt plass til å flyte utover.

Stekes midt i ovnen, avkjøles på rist. 
Temperatur: 200 grader
Tid: 18-20 minutter

Mine ble såpass flate at jeg bare la pålegg på den flate siden og spiste dem slik de var. Hos Øyvind hadde de hevet litt mer, så der kunne vi dele dem med kniv som et rundstykke. Kanskje jeg ikke skulle klappet dem flate? Ditt valg - begge deler smaker kjempegodt!

Bakepulverbakst smaker aller best nystekt. De du ikke spiser bør fryses raskt, og tines og piffes opp slik jeg nevnte.

Frokost er forresten en sterkt undervurdert ramme for sosialt samvær. Kanskje noen ble inspirert til å sende ut en frokostinvitasjon? Og, ikke minst: Kanskje flere enn meg trenger å øve seg på å sende ut invitasjoner som ingen er forberedt på? Dette var i hvert fall et kjærkomment avbrekk i en spesiell fase av mitt liv.

Det er servert! Proteinbomber, deilig kaffe, kokt egg og røkt rogn kjøpt hos vår lokale delikatessbutikk, Han Sylte :-)  

lørdag 10. september 2016

Snarlaget søtbit til kaffen


Et stadig mer fillete utklipp fra Det Nye har fulgt meg i alle år. Til slutt limte jeg det inn i oppskriftboken min, i den formening at jeg "snart" skulle teste den igjen. Også det er mange år siden, men i dag overrumplet jeg meg selv og bakte disse småkakene mens brødene stod til heving. (Det hører med til historien at jeg har hatt noen dager HELT i ro, pga stråleskader/brannsår, og at jeg nå er så lykkelig over å kunne bevege meg normalt uten å ynke meg av smerter at jeg bobler over av virkelyst.)

"Britts havrekaker" heter de. Jeg husker at søsteren min og jeg bakte dem den gang oppskriften stod på trykk i ungdomsbladet, trolig mot slutten av 70-tallet. Jeg husket dem som søte og klissete og veldig gode. Og endelig, etter mer enn tredve års betenkningstid: Her er de! Og jeg husker helt rett.

Veldig raske å lage, og ypperlig følge til en kaffekopp. Men, NB: La gjestene få serviett :-)

Britts havrekaker
2 1/2 kopp store havregryn
1 kopp sukker
100 g smeltet smør
2 ss sirup
1 ss fløte

Ang. det litt diffuse målet "kopp": Jeg har et dl-mål som sier at 1,5 dl er det samme som en kaffekopp. Jeg brukte dette målet, og det gikk brillefint.

Smelt smøret uten å varme det for mye. Rør inn fløte og sirup. Tilsett det tørre oppi gryta, bland godt med en slikkepott. Fordel røren jevnt i en bakepapirkledd langpanne 25x35 cm.

Stekes midt i ovnen.
Temp: 200 grader.
Tid: 15-20 minutter. Følg nøye med etter de første 15 minuttene; det er kort vei fra ferdig til brent. Mine var ferdige etter 18 minutter.

La kaken kjølne noen minutter i formen.
Lag rutemønster med en plastkniv (for ikke å skade forma). Dette er mektige saker, nesten mer konfekt/knekk enn kaker, så lag nokså små ruter. På bildet ligger kakene på et bittelite fat, mine ruter er 4x4 cm og det er passe.
Etter enda noen minutter kan hele stasen løftes over på rist for videre avkjøling. Brekk i biter langs strekene og server. Resten legges i kakeboks og oppbevares svalt.




torsdag 11. august 2016

Sommeren med rosa rundballer

Pludrehanne i enga med nystrålet bryst og høyt humør. Og i bakgrunnen: Rosa rundballer til støtte for brystkreftforskning!

Lørdag 18. juni stod jeg opp, gikk bort til stuevinduet, registrerte at bonden på andre sida av straumen hadde pakket rundballer og sa ut i rommet, mens jeg lo:
- Hæ?! Hva i all verden? Skal rundballene være hudfarget i år?

Døtrene mine, som vanligvis studerer i Trondheim og Tromsø, var hjemme. De veklset et raskt blikk, før den yngste sa:
- Eh. Ja. Eller, de er egentlig rosa. Det er til støtte for brystkreft.

Det hadde jeg altså ikke fått med meg. Men ordvekslingen hadde en større dybde enn man kanskje skulle tro. Dette var nemlig knappe tre døgn etter at jeg selv hadde blitt oppringt fra Brystdiagnostisk senter på Nordlandssykehuset: "Biopsien viser dessverre at du har kreft".

Brystkreft! Jeg var plutselig en av de mange i statistikken, og husstanden befant seg i et nokså rystet stemningsleie. Beskjeden fra sykehuset kom da jeg var underveis i bil, på min årlige roadtrip til eldstejenta i Tromsø. Jeg skulle gjøre et par jobber, delta i et styremøte, hjelpe til på en bakgårdsfest, shoppe og dra på utflukter. Kort sagt gjøre vanlige og hyggelige ting.

Det ble rask retrett. Datteren min og jeg kjørte hjem påfølgende dag, slik at flokken på fire fikk være sammen mens det første sjokket la seg.

Jeg har vært åpen om diagnosen til alle rundt meg. Det er fantastisk å kjenne støtten og varmen fra alle som vil meg vel, som nok også ble redd sammen med meg, men som hjelper meg å holde motet oppe.

Møtet med helsevesenet har vært utelukkende positivt. Nå har jeg lært at det finnes et pakkeforløp for den som rammes av kreft, slik at ventetiden er redusert til et minimum. Alle involverer meg i forløpet og forbereder meg på neste trekk. Jeg har hele tiden fått følelsen av at dette er en en sykdom vi har mye å stille opp mot. Det går godt med de fleste.

Sankthansaften ble jeg operert. Brystbevarende kirurgi med et meget pent resultat. Nærmere analyser av det som ble hentet ut viste at jeg ikke behøvde å fjerne noe mer. Jeg har hatt hell i uhellet og trenger heller ikke cellegift eller andre medikamenter.

Sykdommen ble oppdaget på et tidlig stadium, det er en "snill" kreftform og gudskjelov ingen spredning.

I går hadde jeg den første av ialt 15 strålebehandlinger. Stråling er obligatorisk ved brystbevarende kirurgi. Siden jeg har kreft på venstre side, er det risiko for å skade hjertet samtidig som man tar knekken på potensielle, gjenværende kreftceller. Men utviklingen går hurtig framover, og en oppfinnsom fysiker på sykehuset i Ålesund - en slags medisinens Mac Gyver - kom for få år siden på å utvikle en metode for å skåne hjertet: Jeg trekker pusten dypt inn, slik at brystkassen hever seg og hjertet kommer utenfor strålefeltet. Strålingen foregår kun mens jeg holder pusten på dette nivået. Godt kommet på, hva?

De neste tre ukene skal jeg ha daglige turer til sykehuset i Bodø for stråling. Etter det må jeg finne veien tilbake fra unntakstilstand til vanlig hverdag. Mer om det siden.

Men jeg kommer til å bruke bloggen her til å minne dere på: Sjekk brystene, damer! Det var slik kulen min ble oppdaget, og den var vrien for røntgenlegen å finne på mammografi.

Du kan lese mer om rosa rundballer her.


lørdag 30. april 2016

Hoi - for en herlig gave!


Det er muligens litt skammelig, men først i dag har jeg ryddet i kakebokshylla og kastet det som var igjen av julekaker.

Og hva dukket ikke opp bakom boksene?
Julegaven fra yngstedatter: Ei krukke med (nesten) alle ingredienser for å lage cookies med mørk og hvit sjokolade. Heldigvis har krukka stått kaldt, så ingen skade skjedd.

Helgevasken, inkludert gardinskift og omlegging til sommerdyner, gikk som en ek når jeg tenkte på den hyggelige kaffestunda vi skulle ha i solveggen etterpå, med nystekte småkaker.


Jeg lurer på om jeg gjorde litt feil da jeg blandet deigen (egg og smør ville ikke blandes skikkelig), for under steking fløt kakene veldig utover og kvittet seg med noe av fettet. Men resultatet ble helt prima, nesten som flarn.

Dette er en utrolig hyggelig og fin gaveidé. Finn en oppskrift du liker godt. Legg de tørre ingrendiensene lagvis i et pent glass, heng på oppskriften og pynt gjerne med noen fine bånd og snorer, slik Julie har gjort her.



fredag 29. april 2016

Sterkt undervurdert


En av døtrene våre har en svigerfar som stadig blir sitert her i huset. Hver gang det kommer suppe på bordet, pleier han å si - med største tilfredshet (har jeg inntrykk av): Suppe er sterkt undervurdert!

Og jeg er helt enig. Suppe er godt og sunt og beroligende (!) og kan varieres i det uendelige.

Derfor har jeg som forsett å lære meg nye suppeoppskrifter. I dag falt valget på jordskokksuppe. Foranledningen var at jeg fant et brett uimotståelig fin jordskokk på nærbutikken her om dagen, som jeg kjøpte uten noen spesiell plan. Google, google... Jordskokksuppe!

Foto: www.frukt.no
Hvis jordskokk er fremmed for deg (akkurat som den var for damen i kassen da jeg handlet her om dagen) kan du lære mer på frukt.no.

Jeg har tatt utgangspunkt i en oppskrift fra matprat.no, med lokale justeringer.

Jordskokksuppe - til to (ikke altfor sulte) personer
ca. 500 g uskrelt jordskokk -
1-2 dl matfløte (evt. blandet med kremfløte)
3-4 dl vann
1/2-1 ts salt
1-2 krm pepper
1/2-1 ts løkpulver
1 ss olje til steking av jordskokkchips
tørristede gresskarkjerner
1 pk engelsk filetbacon

Jordskokken skrelles og legges umiddelbart i kaldt vann med 1 ts eddik. (Jordskokk blir brune i kontakt med luft; derfor eddikvannet.)
Hold av to jordskokker som du lar ligge i vannet. Resten deler du i tykke skiver og legger i en kasserolle. Hell på fløte (jeg tok det litt på slump, derfor upresise mål - du finner mer nøyaktige mengder hos Matprat). Deretter heller du på vann til all jordskokken er helt dekket av vann. Tilsett minste mengde salt og krydder allerede nå. Kok opp og la koke til jordskokkene er helt møre. Det tar ganske lang tid.

Mens gryta putrer gjør du klar resten:
Gresskarkjerner ristes på svak/middels varme, tørr stekepanne. Når du syns de er passe ristet tar du pannen av ovnen.

Jordskokkchips: De to jordskokkene du sparte på skjæres i tynne skriver. Skyll dem i kaldt vann og tørk forsiktig med kjøkkenpapir eller rent klede. Stek dem i varmet olje, middels varme. Vend ofte; pass på at de ikke svir, men de skal bli gyldne og helt gjennomstekte. Da blird e spør når du legger dem til avkjøling og avrenning på et kjøkkenpapir.

Filetbacon legges på bakepapirkledt stekebrett. tekes på varmluft, 225 grader, i 8-12 minutter. Følg med så de ikke svir, men de skal bli sprø. Legg til avrenning på kjøkkenpapir.

Når jordskokken er helt mør heller du av mesteparten av kokevannet. Men obs: ta vare på det! Mos jordskokkene med stavmikser til en helt jevn pure. Tilsett kokevannet gradvis i gryta igjen, til suppen er passe tykk. Jeg brukte all væsken.

Smak til med mer krydder om ønskelig.

Server i dype skåler. Dandér med tilbehøret og kos deg!




onsdag 10. februar 2016

Øyne så store som...


... tinntallerkener. Det hadde vår Susi pus i går, etter å ha vært hos dyrlegen for å trekke en knekt hjørnetann. Hun har de siste ukene helt mistet interessen for tørrfor, og vi mistenkte at det kunne være fordi tannen, som ble knekt for temmelig lenge siden, plaget henne.

Tett på fire tusen kroner kostet den moroa - iiik - med narkose og det hele. Og dyrlegen mener hun også bør behandles for tannstein og truende tannkjøttbetennelse. Først må operasjonssåret med fem sting gro. Litt synd i henne nå, så hun får ubegrenset tilgang på nykokt sei.

onsdag 3. februar 2016

Bygdas egen kofte


Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg er en skikkelig "Patriot-Paula". Det er Valnesfjord opp og i mente.

Derfor ble jeg veldig glad da flinke damer i vårt lokale hobby- og husflidslaug designet en egen Valnesfjord-kofte.

Jeg har tidligere fått den strikket til eldstejenta. Men så fikk jeg plutselig ånden over meg og bestemte meg for å strikke den selv til Marie barnebarn (3 år). Jeg var ikke så lite stolt da den var ferdig strikket og montert, utført aldeles uten hjelp. Jeg ville kanskje gjort noen småting annerledes, i ettertid vurdert, men alt i alt et resultat jeg sier meg fornøyd med. Og så er det jo fint å vite at det tusler ei lita jente rundt i hovedstaden med kofte fra Valnesfjord.


Jeg har strikket den i tilnærmet originalfarger, bortsett fra at jeg valgte Pt2 i stedet for Karisma, som den egentlig er designet i. Avhengig av fargevalget får plagget vidt forskjellig uttrykk. Genseren som min "gammel-frøken" strikket til meg er samme mønster. Det skulle man nesten ikke tro.

Nå har jeg så smått begynt å mote meg opp på å strikke kofte til meg selv.



tirsdag 2. februar 2016

Lett og lett, fru Blom


Disse vidunderlig gode snurrene er skrevet inn i oppskriftsboken min under overskriften "Lette wienerbrød". Og det vil jeg bare ha sagt med én gang - det eneste lette med disse må være at de er mer lettvindte enn wienerbrød laget på ordentlig.

Jeg husker at jeg fikk (eller fant?) oppskriften i 1985 mens jeg var praktikant på det som den gang het Røvika skole, og som siden har skiftet navn og funksjon til Røvika Ungdomssenter. Der bakte vi gjerne noe godt i helgene, blant annet disse snurrene.

Ikke lette i det hele tatt, men lette å lage og en fest å spise. Jeg har muligens ikke laget dem siden slutten av 80-tallet, men her om dagen fikk jeg så usaklig lyst på akkurat slike snurrer at jeg slo til. Alle rundt meg var glade for det! Og de var akkurat så gode som jeg husket.

Lette wienerbrød, ca. 50 stk.

900 g hvetemel
500 g smør/margarin
2 ss farin
2 1/2 dl vann
1 pk gjær
2 egg
Til strø: sukker og kanel
Til glasur: melis og litt melk

Smør/margarin smuldres sammen med mel og farin. (Jeg bruker K-spaden på min Kenwood).
Gjær løses opp i lunkent vann, bland inn eggene og rør det hele sammen med melblandingen.
La deigen heve i ca. 1 time.

Den hever ikke mye, pga at deigen er så rik på smør. (På bildet under er deigen ferdig hevet.)


Del deigen i tre. Kjevle hver del til et rektangel som du strør med sukker og kanel, ruller sammen og skjærer i 2 cm tykke skiver. Legg dem på stekebrett med bakepapir.


Dekk snurrene med bakeklede, og la dem heve litt før steking, gjerne over damp.

Steketemp: 200 grader
Steketid: 12-16 minutter

Avkjøl på rist. Ringle over med tykk melisglasur. Server gjerne mens de ennå er lunkne.
De tåler fint å fryses (uten glasur), og blir som nystekte etter tining og en rask tur i stekeovnen.