søndag 23. mars 2014

Oi. Der kom barndommen susende!


Søndager er gjerne jeg den som står først opp. Da pusler jeg litt på kjøkkenet, akkompagnert av radioprogrammet "Sangtimen". Ofte synger jeg med. Jeg har vokst opp med en mamma som hørte på radio "hele tiden", som sang vakkert og gjerne, og som på den måten lærte meg mange, mange sanger.

Musikk er en snarvei til de innerste følelsene. Etter at mamma døde brått sommeren 2012, har jeg mange ganger stoppet opp ved gjenhør med "hennes" sanger. Det er sårt og godt på én gang.

I dag slo jeg på "Sangtimen" et stykke ut i sendingen. Jeg rakk akkurat å høre programlederen fortelle bakgrunn for skillingsvisen "Tullingen" - en av de sangene jeg selv har grått mest til i barneårene. Jeg ante ikke at sangen hadde utspring i faktiske hendelser og en navngitt, tilbakestående gutt fra Stange i Hedmark. Den sterke teksten blir selvsagt ikke mindre gripende med et slikt bakteppe. Du kan lese mer om det her.

Mamma sang ofte mens hun stod ved kjøkkenbordet og strøk klær. Jeg elsket å høre henne synge tåredryppende skillingsviser. "Anna på søndagsskolen". "I en sal på hospitalet". "Vesleblakken". Og altså denne "Tullingen".

Til å begynne satt jeg gjerne ved kjøkkenbordet og tegnet eller puslet med mitt. Et par vers ut i sangen - tragediene vokser jo linje for linje - skled jeg gjerne ned fra stolen og søkte tilflukt under kjøkkenbordet, skjult av voksduken som hang ned på alle kanter.
Mamma hørte mine snufs og foreslo flere ganger : "Sånn, det var kanskje nok om lille Anna - nå kan vi kanskje ta en annen sang?".
"Nei, mamma, syng mer", hulket jeg. Hun sang, jeg gråt. Dette er intense barndomsminner som står tindrende klare for meg.

Og i dag brakte "Sangtimen" mange av følelsene tilbake.
Da "Tullingen" tonet ut (du kan høre den her), overtok "Gryta hennar mor"...
Så man kan si det var en tøff start på dagen. Tøff, men god.

Hva slags sanger vekker vemodet i deg?

PS: Jeg hadde gleden av å se Teater Grimsborkens dramatisering av "Vesleblakken" - her kan også du se en kortversjon av forestillingen.

2 kommentarer:

  1. Dette var et fint, sårt, godt innlegg å lese. For meg er det nok -Har en drøm spilt av bla. Jørn Hoel som får meg til å stoppe opp og minnes min far. Denne brukte han å spille på gitar til meg og vi spilte den i begravelsen hans. Den er for meg pappas sang.
    Ha en fin helg.
    Annelive

    SvarSlett
  2. Ja snakker om *bang* så var minner om min farmor der. Hun sang alltid "på en sal på hospitalet" til meg. Merkelig å lese dette nu etter at jeg i går leste i hennes kokebok, hun døde i 1985, om hennes første år som husmor i 1939. Hennes sirlig oppførte husholdnings regnskap med hva hun handlet og priser. Merkelig å lese.Så kom 5 juni 1940 " Det er krig og vi må rømme byen ( Bodø)". Hennes 2 års bryllupsdag i 1942... Snakk om å titte bakover i tid. Jeg er så glad jeg har denne skatten. La ut bilder på facebook i går Hanne, om du vil se dette. Syng videre og tenk på minner DU har gitt dine barn. mine små sier ofte "mamma, MÅÅ du synge den sangen..." Ja fortenk, det må jeg. De vil huske det seinere <3 Ha en strålandes dag videre.

    SvarSlett