søndag 6. april 2014

Langlesning på en søndag


Fra tid til annen er jeg lørdagsspaltist i lokalavisen Saltenposten. I går hadde jeg en tekst på trykk, som handler om hvordan jeg ble erklært bygdepatriot sommeren mellom tredje og fjerde klasse på barneskolen.

Her er teksten, for den som vil lese:

Noen sa noe viktig – på mitt eget språk

2014 er et jubileumsår for meg: Jeg kan notere førti år som landsdels- og bygdepatriot. Jeg synes ikke det er så verst for ei dame født i 1965.

Bygdeengasjementet kom skyllende med visebølgen. Jack Berntsens "Kor e' hammaren, Edvard?" gjorde inntrykk da den kom i 1974. Vømmøl likeså. Jeg kunne utenat alle tekster på deres "Vømlingen" fra samme år (du husker den kassetten med kaffe og brunostvaffel og hjertemønstret duk på omslaget?).

Den sommeren jeg fylte ni var jeg allerede oppbrakt og forarget over utbytting, sentralisering og annen urettferdighet. Det har i grunnen aldri gitt seg.

Grunnmuren lå der allerede. Jeg er oppvokst i en familie hvor lokalsamfunnsengasjement og smurte brødskiver hørte med til kaffen når noen stakk innom. Jeg hang i nærheten med ørene på stilk. Rundt 1970 var Valnesfjord ei bygd preget av fraflytting. Jeg husker de voksnes bekymrede prat, om gårdsveier som ikke lenger trengte brøyting – fordi husene var fraflyttet.

Søsteren min og jeg likte å leke tv. Vi hadde blant annet en programpost som handlet om det urimelige Oslo-fokuset. Her tok vi opp urettferdigheter som at Slottet og kongefamilien på død og liv skulle holde til i hovedstaden. Fast frase i dette programmet var et harmdirrende "Alt skal være i Oslo!". Det må legges til at vi aldri hadde hørt annet enn østlendinger på tv, så hele programmet foregikk på hjemmelaget oslo'sk. Oh, the irony, som ungdommen sier. Det kan forresten legges til at NRK-seriene Ante (1975) og Havøy (1976) ble til god hjelp for vår nordnorske selvfølelse.

Visebølgen foregikk også på dialekt. Festivalen Trolltampen var en motreaksjon mot den oslodominerte kulturen, forklarte Jack Berntsen da Trolltampen var etablert.
"Det fins voldsomme krefter blant vanlige folk. Vi har prøvd å få tak i disse kreftene; og la folk skrive, lage viser om sitt eget miljø, og på sin egen dialekt. På den måten blir det mer ekte. Folk får noe som de føler er sitt eget", sa Berntsen.
Ja, han skulle bare visst. I Valnesfjord ble noen av disse kreftene omformet gjennom lek. Hele sommeren 1974 (føles det som) "bodde" storesøster, jeg og vår fetter ved Dammen – et lite tjern ved mormors hus. Her lekte vi ut "Kor e' hammaren, Edvard?".

I snekkerbua til onkel Reier fant vi alt vi trengte for å etablere et miniatyr-samfunn rundt Dammen. Utbygda, kalte vi stedet. Utbygda hadde både skole, butikker, posthus, meieri, fiskemottak, fabrikker og kai, og naturligvis hus til folkene som bodde der. Mange fine idyller i de ulike vikene. Etter hvert kom byfolk og kjøpte opp eiendommene. De snakket sleipt østlandsk… Posthuset ble nedlagt, skolen ble nedlagt, meieriet ble sentralisert. Det var mangt et sorgens kapittel etter hvert som skikkelsene våre la ut med båten for siste gang.

Så er det kanskje ikke så rart, da, at jeg standhaftig har holdt en knapp på barndomsbygda etter å ha prøvebodd Trondheim, Bodø og Tromsø. Også som journalist har jeg hatt et ekstra blikk for bygder og utkanter, og har sett hvor viktig enkeltpersoners engasjement kan være når forholdene er små.

De senere år har jeg investert fritid og tankekraft i utvikling av Valnesfjord. Det er en hobby som tar sin plass, og det er ikke for ingenting vi kaller nærmiljøutvalget "den utvidede storfamilien". Det hender at møteinnkallingene avsluttes med et "Ta med sovepose" (når sakslista er så lang at vi øyner nattskiftet i det fjerne), og det hender at vi trenger varme omslag og kakao med krem om frustrasjonen når uhåndterlige høyder.

Men for det meste er det morsomt. Stimulerende. Berikende.  De som legger flid i å slippe dugnad må vel ha glemt hva de går glipp av? Gjennom dugnad kan du lage "visa om ditt eget miljø, på din egen dialekt". Du får noe som du føler er ditt eget.

Sist uke hadde nærmiljøutvalget årsmøte. Noen av "de gamle" går ut, nye kommer inn. Du vet du er med på noe ekte når følelsene blir så store at øynene renner over.

Og her er nærmiljøutvalget! Jeg står i midten i bakre rekke.




lørdag 5. april 2014

Melk + varme + tid = deilig gomme


For noen uker siden gjorde idErik og jeg en filmjobb på Universitetet i Nordland. Mens vi pauset i kantina kom en gammel skolevenninne bort og så liksomstrengt på meg. "Hanne, si meg en ting! Koker du ikke gomme?"

Jeg ble forbauset. Svaret var forsåvidt nei - men jeg visste jo ikke at det syntes utenpå at jeg var av det slaget. At jeg tilhørte dee ikke-gomme-kokende. Men så kom forklaringen:

"Jeg skulle koke gomme, og var helt sikker på at jeg skulle finne oppskrift hos deg. Men nå har jeg endevent og ristet pludrebloggen opp/ned, uten så mye som et lite gommetips. Det hadde jeg ikke trodd om deg," sa hun spøkefullt.

Jeg måtte medgi at jeg riktignok hadde forsøkt gommekoking, men det var mange år siden, og at jeg også hadde tenkt lenge på å gjøre et nytt forsøk.
Og se nå hva som hender. Denne spøkefulle refsen var alt som skulle til!
Jeg har bladd i mammas håndskrevne kokebok. Ganske som jeg trodde: Ingen gommeoppskrift. Dermed ble det et realt sveip på nettet, innom diverse tradisjonsmatsider. Det er utrolig mange måter å koke gomme på! Jeg endte med å hente inspirasjon både hist og pist. Jeg endte med en litt for søt gomme. Det måtte jeg kompensere med mer kulturmelk enn jeg først hadde sett for meg. Neste gang skal jeg både være mer forsiktig med sukkeret og bruke litt mindre kulturmelk. Men saftig og smakfull og god - det ble den!

Gomme - ca. seks små bokser

1,8 dl H-melk
1 l kulturmelk
1,5 dl kremfløte
3 dl sukker (dette ble litt søtere enn nødvendig)
5 skiver gudbrandsdalsost (kan sløyfes)
1 krm salt
1 krm kardemomme
2-3 dl rosiner
Rikelig kaneldryss når gommen er kommet i boks


Bruk svak varme og kok opp H-melka under omrøring. Når denne koker, røres kulturmelka inn under visping. Du vil da se at melka blir grynete - det kalles at melka blenges.
Tilsett sukker, fløte og evt brunost. La det hele koke i time etter time...
Det er viktig at du koker uten lokk; væsken skal fordampe underveis.
Det skal boble synlig i gryta. Du trenger ikke røre hele tiden, men la det heller ikke gå for lang tid mellom hver gang du sjekker gryta.


Jeg satte igang mitt gommeprosjekt litt vel seint på kvelden. Da jeg la ut et hjertesukk på facebook (se over), fikk jeg flere gode råd:
Du kan avbryte kokinga, sette gryta kaldt over natta og fortsette neste dag (Takk for tipset - det var nettopp det jeg gjorde. Gikk helt fint.)
Du kan halvkoke gommen og fryse ned på melkekartong - da er det lett å lage nykokt gomme "når som helst"
Du kan koke gommen ferdig og fryse den i passe porsjoner UTEN kanel. Etter tining koker du den opp med et par ss melk, hell den i skål og dryss med kanel. Voila! Nykokt gomme.
Du kan "jukse" ved å sile av litt av væsken. Det blir nydelige brød om man bruker myse som deigvæske.

Mysedybden - et nyord skapt for anledningen - skal krympe til under det halve før gommen er ferdig. Farge og fasthet kommer etter hvert. Smak til med kardemomme og salt. Jeg leser at noen også lar en kanelstang koke med i gommen.
Mot slutten av koketiden bør du passe gryta nøye. Senk temperaturen. Jeg lot rosinene koke med den siste halve timen, mens gommen bare småboblet. Det er ikke stas om rosinene koker i stykker.


Jeg anslår at denne porsjonen kokte i ca. fire timer til sammen, med da hadde jeg altså kjølt den ned underveis.

Du skal avslutte kokingen før gommen har fått den konsistensen den skal ha som pålegg. Gommen fastner når den blir kald. (Bildet med den gule slikkepotten i gommegryta er tatt like før jeg avslutter kokingen.)

Den gommen som skal spises de nærmeste dagene, kan du ha i en lav serveringsskål. Resten heller du i emballasje som egner seg for frysing eller for å gi bort - nesten ingen koker gomme lenger, så dette er en flott gave. Du gir rett og slett av din tid! Gi gommen et realt kaneldryss på toppen. Avkjøl helt før du setter på lokket.

Smaker godt på brødskiver og vafler, og er uunnværlig som tilbehør til gammeldagslefser.



tirsdag 1. april 2014

Klart du kan - uten Toro


Her om dagen ringte Studenten hjem for å høre hvordan jeg lager pannekaker, når jeg ikke har Toro-pose. Jeg begynte å forklare at du tar litt mel, litt sukker, litt salt, noen egg, spe med melk...

- Nei, jeg tenkte mer: Har du en nøyaktig oppskrift du bruker? spurte hun.

Neeei. Jeg hadde jo ikke det. Og da endte det med at hun heller skulle prøve seg fram på egen hånd. Prisverdig innstilling! Jeg har forresten glemt å spørre hvordan det gikk.

I dag var ingen av oss innstilt på seriøs middag, så da ble det pannekaker i pludrehanneheimen, og jeg fikk en ypperlig sjanse til å kontrollmåle min egen slump-i hop-røre.


Pannekakene ble i grunnen veldig gode - helt som vi foretrekker dem - så da er det jo fint at jeg nå har notert oppskriften.

Pannekaker, ca. 14 store
7 dl hvetemel
1 ts salt
2 ss sukker
1 ts bakepulver
1 l melk
4 egg

Start med å røre sammen alt det tørre. Spe med drøyt halvparten av melken, til du har en tykk og klumpfri røre. Bland inn eggene - ikke pisk unødig lenge, da kan pannekakene bli seige. Til sist sper du med resten av melka.
La røren svelle en halvtimes tid.

Pannekakene stekes i smurt stekepanne, på litt mer enn middels varme.

Serveres med sukker, lønnesirup, blåbær eller hva du foretrekker. For en sunnere variant er det også kjempegodt å fylle pannekakene med råkost ringlet med litt ekstra lett rømme.

Velbekomme!