søndag 17. august 2014

Dilla på ripsgele


Jeg hadde noen konkrete mål for sommeren 2014. Ett av dem var å lære meg å lage ripsgele. Vi har i alle år nytt godt av mammas gavmilde forsyninger. Etter at hun døde for to år siden har vi spinket og spart på de glassene vi hadde igjen. På forsommeren spiste vi det aller siste, datert 2007.

Pappa tok oppdraget med å vanne, gjødsle og etter hvert legge nett over ripsbærbuskene sine. Jeg tok oppdraget med å plyndre dem - skulle det vise seg. Jeg fikk nemlig helt dilla på å koke ripsgele, og har nå fylt førtini glass! (Dette er jo også en finfin gave.)

Jeg fant ingen nedtegnelser om ripsgele i mammas oppskriftsbok. Heldigvis hadde pappa fulgt godt med, og kunne fortelle at mamma brukte ett kilo sukker pr. liter saft, og at hun gjerne hadde litt solbær sammen med ripsen. "Den som vil lage gele må ikke spare på sukkeret!" har vært et fast omkved.

Okei. Til verket! Jeg spurte også mine facebookvenner, og fikk flere nyttige tips derfra. Nå har jeg kokt tre ladninger, godt resultat hver gang, og anser sommerens oppdrag som utført: Jeg har lært meg å koke ripsgele!


Om plukkingen:
Mange legger vekt på at bærene ikke må være for modne.
Ta gjerne med noen nesten umodne bær.
Du trenger ikke være nøye - la de tynne stilkene følge med.
Vil du ha ekstra smak på geleen kan du bruke litt solbær sammen med rips. Til 4 kg rips tilsatte jeg ca. 600 g solbær.

Om rensingen:
Helt unødvendig! Er det ett og annet blad med i bøtta, er de bare med på å gi ekstra smak og stivelse.

Om emballasjen:
Ikke for store glass; 2-3 dl eller mindre.
Samle småglass gjennom vinteren (oliven, pesto, tapenade, tomatpure, fetaost, hapå etc er ypperlige)
Mangler du gjenbruksglass kan du kjøpe nye. Jeg har kjøpt småkrukker på Åhlens.
Alle glass må ha gummipakning eller gummibelegg inni lokket.
Husk å gjøre glassene klar før du setter igang; de må være gullende rene, uten etikett og kokes/varmes like før bruk. Her snakker vi hermetisering!
Gele kan alternativt fryses.

Om første koking:
Vei opp bæra slik at du vet hvor mange kg du har.
Du trenger en stor gryte. Bæra ruver godt før den "klapper sammen" av kokingen.
Bruk 2-3 dl vann pr. kg bær. (Jeg har brukt 2.)
Kok opp vann og bær. La småkoke i 30 minutter.
Sil av saften. Dette gjorde jeg ved hjelp av flere dørslag. Først et grovt, for å få ut alle stilker og store partikler, deretter mer og mer småmasket sil for å få saften så klar som mulig. (Det finnes spesialsiler til dette formålet, men du klarer deg fint med dørslag. Jeg prøvde også å sile gjennom klede, det gikk dårlig.)

Om sukkermengde:
Jeg finner jeg flere angivelser, alt etter hvor jeg leter. Første porsjon prøvde jeg meg på litt redusert sukkermengde. Da ble noe av geleen helt flytende. Den ble berget ved at jeg kokte den en gang til med mer sukker.
Etter det har jeg holdt meg strikt til anbefalingene som pappa har overlevert fra mamma og Ingrid Espelid Hovig: Ett kg sukker pr. liter saft! Perfekt resultat hver gang. Jeg kommer ikke til å eksperimentere mer med dette.

Om andre koking:
Mål opp hvor mye saft du har. Beregn sukkermengden ut fra det (se forrige punkt).
Nå skal saften kokes sammen med sukker. Ikke lag for store porsjoner av gangen! Det gjør ingenting om noe av saften blir stående og kjølne mens du lager resten ferdig. (Du kan sågar la saften stå til neste dag; du får like god gele, men innholdet av C-vitamin blir redusert). Jeg har laget av max 1,4 liter saft av gangen.
Kok opp saften.
Dra kjelen av platen.
Sukkeret tilsettes sakte. Rør hele tiden, og fortsett å røre til alt sukkeret er oppløst.
Nå skal saften/geleen koke i ett kvarter, UTEN omrøring.
Skum av noen ganger underveis.

Fylling av glass:
Glassene og lokkene (evt også løste gummipakninger) må være aldeles rene og skal ha kokt i vann i minst ti minutter. Hold dem kokende til du er klar til å fylle gele. (Du kan også sterilisere glass i stekeovnen - se her)
Bruk stekepinsett til å fiske opp glass fra kjelen; de lufttørker raskt.
Fyll dem med kokende varm gele. Sett på varmt, lufttørket lokk.

Oppbevar geleen kjølig. Den vil være holdbar i mange år.

PS: Gele kan blant annet brukes i noen himmelsk gode småkaker!




onsdag 13. august 2014

Ny fase i livet

Innflytting i Trondheim! Yngstedatter Julie og samboer Fredrick foran, eldstedatter Pia og jeg i bakgrunnen.
Så er vi der igjen, for andre og siste gang: En datter har flyttet ut. Å være to voksne igjen i huset etter mer enn tjue år med herlig liv og leven - det er virkelig en av livets store overganger. Det fikk meg til å skrive følgende petit, som stod på trykk i lokalavisen Saltenposten sist lørdag:

Det tomme reiret


For første gang, for første gang – det giver mang en småting rang. Jeg er enig med Henrik Wergeland i det.

Vi har ritualer for å markere og forberede oss på mange slags "første gang". Ekteskap, svangerskap, fødsel, skolestart. Vi snakker åpent om spenning og usikkerhet, søker råd og deler erfaringer.

"For siste gang" er ikke av veien, den heller, som milepæl betraktet. Mange hendelser står ut fra rekken av hverdagsligheter, nettopp fordi de aldri vil inntreffe igjen. Særlig sterke følelser er knyttet til siste gang man møtte noen før de døde.

Siste gang handler om markante punktumer og kapitler som tar slutt. Heldigvis ikke så ofte ved at noen dør. Det kan like gjerne handle om egne valg – bytte jobb, ende et kjæresteforhold, flytte.
Noen ganger passeres "for siste gang" uten at man reflekterer over det. Noe er ugjenkallelig tilbakelagt, men etterpå kan man knapt gjøre rede for når det hendte. Når var for eksempel siste gang jeg kunne bære døtrene mine i seng? Jeg vet ikke. Plutselig var de bare for store.

Livets dører smeller igjen. Akkurat nå – i kveld, faktisk – flytter husets yngste ut.

Forventningsfull, glad og sterk. Helt klar for livet som student og samboer i Trondheim. Vi har kjørt flyttelass, skrudd IKEA-møbler, sydd gardiner, gått gjennom "voksenpapirer" og gitt råd. For to år siden hadde vi samme runden i Tromsø, da den eldste flyttet hjemmefra.

Det har vært en glidende overgang – slik foreldreskap skal være. Alt vi har hatt sammen med jentene våre har, direkte og indirekte, pekt mot denne dagen: At de skal bli klare til å forlate reiret.

Jeg er glad for at de vet hva de vil – ja, at det er noe de vil - at de vil utforske livet utenfor barndomsbygda, og fryder seg over alt det nye. For oss nostalgikere har milepæler dog noen bivirkninger: Klump i halsen. Pluss moms.

Jentene er godt forberedt, og takk og lov for det. Men hva med oss som blir igjen? Hvor godt rustet er vi? Det snakkes lite om sorgen og savnet ved at barna flytter hjemmefra. Prøver man å lufte temaet, avfeies man med et "Åh, det er så godt å få huset for seg selv!" eller et stakkarsliggjørende "Ja, det kan jo bli tomt hvis man bare har levd gjennom barna". 

Folk gleder seg over ryddig hus, ledig bad, full varmvannstank og kjøleskap som ikke raides. Mener de at det oppveier tomrommet? For meg har årene med unger i hus vært fantastiske. Foreldreskapet har utfordret meg på måter som ingen andre relasjoner kan komme opp mot. Åpnet for dybder og høyder jeg ikke visste om. Gledene har vært i et overveldende flertall. Så klart jeg kommer til å savne det!

En av de få jeg har hørt snakke offentlig om tomheten, er Jens Stoltenberg. Ingen hadde forberedt ham på det store savnet etter barna.  "Og så plutselig, når det er slutt, når de har flyttet ut, skjønner jeg hvor lykkelig jeg var. Alle de dagene med barna," sier han.

Jeg erkjenner savnet, samtidig som jeg ser framover og justerer livsrytmen. For å si det med bakergutten i Hakkebakkeskogen: Det er i gang - jeg går utmerket!




fredag 8. august 2014

Har du leita ordentlig??


Her i huset er nok jeg den mest kaotiske og minst systematiske personen. Kanskje nettopp derfor er jeg også er racer på å lete. Jeg har også en finurlig evne til å huske akkurat hvor ting ligger (ja, med unntak av brillene mine, da).

Familiemedlemmer som ikke finner det de leter etter, kommer til meg med påstanden om at "den er ikke der!". De blir alltid litt mindre påståelig i møte med mitt oppfølgingsspørsmål: Har du leita ordentlig? (både de og jeg vet at de syns de har gjort det, men at det ikke stemmer helt.)

Da denne tegningen dukket opp på nettet, var latterbrølet samstemt. Dette handler om oss!

(beklager litt puslete oppløsning - håper den er leselig likevel)