Du trenger ikke gå på kafé for å få en god kaffelatte. Ikke trenger du spesialutstyr i ditt eget kjøkken, heller.
En god venninne har lært meg å lage knallgod latte med det som etter hvert er blitt standard kjøkkenutstyr: Vannkoker til å koke vann i, presskanne til å brygge kaffe i, kjele og komfyr for å varme melken, stavmikser for å lage melkeskum.
Jeg bruker kaffetypen Zoega Intenzo. En annen kaffe med høy brenningsgrad, type espresso, vil også smake godt. Prøv deg fram og finn din favoritt!
3 strøkne skjeer kaffe og 1 dl vann pr. person
2 dl varm melk pr. glass (her får du full kontroll over fett-/kaloriinnhold i kosekaffen din)
Kaffen trekker i presskanne i ca. tre minutter.
Varm melken i en kjele på komfyren. Melken bør ikke koke, da endrer smaken seg. Når den er så varm at det ryker av den, kan du bruke stavmikser i kjelen for å skape fluffy melkeskum (hvis du, som meg, mangler melkeskummer. Har du melkeskummer bruker du den slik den er tenkt å brukes - jeg har ikke peiling)
Hell melk/melkskum i et høyt glass. Tilsett kaffen.
Vil du ha kaffen søt, benytter du ønsket tilsetning.
Følsomt barn i et balansert og lykkelig øyeblikk :-) Meg selv som ca. fire år, gjetter jeg.
Denne teksten har tidligere vært publisert i Saltenpostens lørdagsspalte, hvor jeg noen ganger i året leverer bidrag.
I fjor på denne tiden la en av mine facebookvenner ut en
youtube-link som jeg kom til å klikke på. Det er noe av det nyttigste jeg har
gjort på facebook.
Så mange som en av fem er født med et særlig fintfølende
nervesystem. Rett og slett en hjerne som tar til seg og registrerer flere
inntrykk og stimuli enn ikke-høysensitive.Dette er også en hjerne som bearbeider inntrykk dypere, slik at de
oppleves vesentlig sterkere enn hos de som ikke har samme grad av sensitivitet.
Høysensitivitet er ingen diagnose, det er ingen sykdom. Men det er et faktum.
Det har vært vanlig å forveksle høysensitivitet med
sjenerthet. Jeg har selv vokst opp som "et sjenert barn". Her får jeg
lyst til å skrive med storbokstaver (men nøyer meg med små): Du bidrar kun til
skam og forvirring hvis du ber et høysensitivt barn ta seg sammen og slutte å
være så sjenert / forkommen / nervøs / overfølsom eller hvilke andre ord du
kunne fristes til å bruke.
Fra tenårene sluttet jeg å framstå som sjenert. Jeg er en
temmelig meddelsom og engasjert person, og på et punkt bestemte jeg meg rett og
slett for å krype ut av sjenert-skallet. Det var uansett en tillært rolle og en
merkelapp omgivelsene hadde gitt meg. Ingen bebreidelser i det – det var slik
de oppfattet situasjonen, og ingen hadde den gang hørt om høysensitivitet.
Sjenert eller ei – fremdeles kjente jeg at det var
"noe".For mange år siden
konkluderte jeg med at "jeg må mangle et filter som folk flest ser ut til
å ha". Jeg kan fange opp stemningen i et rom, uten å vite hva som har
foregått før jeg kom inn. Jeg sanser budskap mellom linjene, underliggende
konflikter og bittesmå nyanser i kroppsspråk. Andres sinnsstemning preger meg
sterkt. Jeg kan bli gladere enn de fleste, og mer lei meg enn andre, selv for
små ting. Jeg føler ekstremt mye ansvar, og leter automatisk etter årsaken og
feilen i meg selv dersom noe går galt. Jeg har erkjent at jeg raskt når metning
i sosiale sammenhenger, og er gjerne den første som forlater et selskap,
uansett hvor hyggelig det måtte være. Å være på besøk hos andre flere dager i
strekk, uten mulighet til avsondring, kan utmatte meg slik at jeg bruker en
halv uke på å komme til hektene.
Å være særlig sensitiv kan kanskje høres litt
persillebladaktig ut? Det er i så fall bare en flik av sannheten. Det ligger
mye styrke i det å fange opp hvordan omgivelsene har det. Jeg setter pris på å
ha verdiene og følelsene fremst i oppmerksomheten. Kunsten er å passe på
balansen. Med så mange inntrykk inn, og med så omhyggelig bearbeidelse av det
hele, kreves det mer tid uten inntrykk. Før jeg "møtte" Ilse Sand,
pleide jeg å skamme meg over dette. Nå prøver jeg å legge til rette for meg
selv.
Min overbevisning, etter å ha lest og forstått stadig mer om
karaktertrekket: En høysensitiv person i balanse kan være en stor ressurs. (Lurer
du på om du hører til i gruppen, kan du lett finne egentester på nettet. Søk på
HSP/Highly Sensitive Person, som er den internasjonale betegnelsen.)
Jeg
har vært i tenkeboksen lenge: Skulle jeg skrive om dette i lørdagsspalten? Når jeg
landet på et "Ja, Hanne - gjør det!" er det fordi jeg synes verden
trenger kunnskap om høysensitivitet. Mitt første "youtube-møte"
med Ilse Sand ble starten på en helt ny forståelse av hvorfor jeg er som jeg
er. Jeg unner flere denne aha-opplevelsen, gjerne tidlig i livet!
Er
du forelder til et høysensitivt barn skal du vite at din forståelse og
håndtering kan utgjøre en verden i forskjell. Er du lærer – ja, da kan jeg love
deg at det passerer mer enn ett høysensitivt barn gjennom dine klasserom. De
vil nyte svært godt av å ha en lærer som kjenner og forstår dette
karaktertrekket. HSP'er finnes rundt oss på alle kanter, som naboer, kolleger,
familiemedlemmer. Med økt kunnskap kan de ikke-høysensitive bli de
høysensitives medspillere.
Høysensitivitet
går ikke over – og hurra for det! Det kan jeg si nå, etter å ha fått mer
innsikt i hva som styrer mitt rike, indre liv. Det er nemlig mye, mye lettere å
være en særlig sensitiv person med denne forståelsen. Ja, særlig sensitiv er faktisk
noe jeg setter pris på å være.
Det
finnes etter hvert mye litteratur om HSP, både på nettet og i bokform. Nylig
kom en god, norsk bok om temaet, "Boken om høysensitivitet – veien fra
sårbarhet til ressurs". Den er skrevet av psykolog Trond Edvard Haukedal.
Hans beste råd til høysensitive, er: Ta parti for deg selv! Det høres mye
enklere ut enn det viser seg å være. Men jeg jobber med saken.
God
helg, alle sammen!
PS: Her kan du seen video med Ilse Sand; du finner flere på youtube!
PS2: I dag har jeg tatt parti for meg selv på en måte jeg aldri hadde trodd jeg skulle tørre. Yeeey! Det ble støtet til at jeg nå også velger å skrive om særlig sensitivitet her i bloggen. Jeg vil skrive mer om temaet senere.
Jeg har gjort mange forsøk på å finne pene voksduker med både tiltalende og praktisk overflate. Ofte er de for glossy, de lukter intenst, de skaller av, er så stive at de ikke henger pent langs sidene, eller andre irritasjonsmomenter. Jeg har også forsøkt flere varianter av akrylbelagte tekstilduker, helt ok til selskap, men jeg synes ikke de duger som dagligduk.
Endelig har jeg funnet den rette. Kjøpt på interiørbutikken Hansen og Dysvik på Fauske, til 70-80 kroner meteren. Så fornøyd ble jeg at jeg gikk tilbake og kjøpte en til, i samme mønster, men en annen farge.
Mange av dere fulgte med på min store sjau i "Ryddeåret 2013", der jeg sorterte og kasserte og donerte over en lav sko.
Problemet, slik det ble definert ved starten av prosjektet: Vi eier flere ting enn vi har plass til, og langt mer enn vi trenger. Målet med prosjektet: Når 2013 går mot
slutten (gjerne før!) skal vi sitte igjen kun med de tingene vi faktisk
bruker, eller som vi virkelig bryr oss om.
Dessverre kokte ryddeiveren vekk etter tre kvartaler (men det er jo heller ikke så verst utholdenhet for et nyttårsforsett, er det vel?).
Hamsteren i meg lever øyensynlig fortsatt, og noen problemområder har gjenoppstått, som troll av eske (dog uten at jeg er direkte overrasket...). Det gjelder særlig overfylte klesskap og bokhyller. Jeg har også gjenopptatt uvanen med tvilsomme mellomlagringsstasjoner rundt omkring i huset, noe som lager både visuell og (u)praktisk uorden.
Men, gledelig nok: Noe av innsatsen ga utvilsomt varig verdi. Ett av dem var det strenge regimet jeg innførte med hensyn til stearinlys.
Tilbakeblikk: Fredag 4. januar
Går gjennom husets lager av stearinlys. Mål: standardisere utvalget til hvite, lilla og røde (i den foretrukne
rødfargen), og kun lys som passer i normale lysestaker. Kvitter meg med
over 11 kilo! som blir gitt bort til passende formål. (Note to self:
flere adventslys tidligst påkrevd i 2020.) Nå får alt plass i én skuff - hurra!
Taktikken opprettholdes. Jeg lagerfører kun nevnte lys. Trenger jeg spesielle lys til et spesielt formål, må de kjøpes inn spesielt. Ett slikt spesielt formål er en femarmet smijernslysestake, som jeg liker å ha fem forskjellige farger i.Her om dagen var lysene oppbrukt, og jeg tok turen innom Kremmerhuset for fornyelse. Da damen fristet med ekstra gunstig pris hvis jeg kjøpte ti lys i stedet for fem, så jeg for meg lyseskuffen som ikke skulle få lov til å bli overfylt igjen, takket høflig nei og sa "jeg trenger bare disse fem".
Det er noe gammeldags og koselig over å handle i smått og i løsvekt og komme hjem med fem gilde lys pakket i silkepapir. De gamle lysestumpene var til og med så fine at de ble foreviget. (Det var da jeg konkluderte med at jeg er uhyre lett å glede. Og det heter jo at lykke består i å gjøre sine gleder enkle, såeh.)
Jeg skal vise dere flere av innsatsområdene som fikk varig ordning och reda. Dessuten - ved gjennomlesing av fjorårets tråd - kjenner en gryende energi for å fullføre det jeg så friskt begynte på.
Det begynner å vises i besøksstatistikken at jeg ikke er den eneste som gleder meg til jul. Stadig flere søker på konfektoppskrifter. Da kan det passe å minne om noen av godbitene jeg har blogget tidligere. Klikk på konfektnavnet, så kommer du til oppskriften!
Jeg regner med at det dukker opp noen nye i år. Kanskje du har en hjemmelaget konfekt å anbefale?
Salat er ikke bare sommermat. Clouet i den kalde årstid er gi salaten litt mer temperament og temperatur. Det oppnår jeg ved å la noen av salatingrediensene være lune, og gjerne med litt ekstra fres i krydringen.
I dag har jeg eksperimentert meg fram til en kombinasjon som viste seg å bli så vellykket at jeg vil ta vare på oppskriften. Da deler jeg den like godt med dere.
Pludrehannes rekesalat - middag til 2-3 personer
1 pk crispisalat - rives i passe biter
5 cm purreløk, fint kuttet
1/3 agurk - i strimler
12-15 småtomater - delt i to
1,5 dl frosne erter - gis et oppkok i lettsaltet vann. Avkjøles litt.
300 g pillede reker - godt avrent hvis du har kjøpt reker i lake (scampi kan også brukes)
1 kløftfri hvitløk - fint kuttet
1 chili uten frø - fint kuttet
3 cm fersk ingefær - fint kuttet
2 ss olivenolje
Bland grønnsakene i skålen du vil servere fra.
Varm oljen i stekepanne. La hakket hvitløk, chili og ingefær surre på lav varme i noen minutter.
Øk varmen. La rekene frese raskt i krydderoljen. Vend dem i oljen mens de freses. Reker skal ikke koke lenge, da blir de seige. Du vil bare ha dem kjapt surret i den smaksrike oljen.